Sarah Abouzelof

Mr & Mrs Baker

  • Skrevet 01.10.2017 klokka 13:58
  • Kategori: Personlig

Nå er det over ett år siden sist jeg la ut ett innlegg her på bloggen. Jeg har ikke vært så flink til å oppdatere, obviously.

Mye har skjedd siden den gang. Husker dere kanskje at jeg skulle på Backpacking? Jeg skulle jo blogge hele turen, men det ble det ingenting av. Jeg nøt hvert sekund av turen da, og det eneste sosiale mediet vi oppdaterte var en privat side vi hadde laget på Facebook, kun for venner og familie. Jeg kan jo kanskje fortelle litt om turen, for jeg sitter jo med så mange gode minner som jeg ikke har delt. Jeg har ikke engang vist familie og venner så mange bilder eller videoer fra turen. Helt ærlig så sitter jeg her nå og lurer på hvorfor ikke. Så kanskje jeg kan dele litt her på bloggen? Det blir i såfall i ett annet innlegg. 

I dette innlegget vil jeg heller fortelle litt om livet mitt generelt. Hvordan jeg har det, hva som har skjedd siden sist jeg blogget osv.
I skrivende stund sitter jeg hjemme hos mamma, i den nye ørelappstolen fra IKEA som vi kjøpte for noen dager siden. Macén er på fanget, TV´n er på, 24 timer detox i gang og en ring på fingeren. Ikke hvilken som helst ring, men en giftering!! Kall meg Mrs Baker! Eller, jeg har ikke offisielt byttet navn enda, men som dere sikkert skjønner- Ja, jeg er gift! Mannen min heter Jerome Baker, 21 år, Jamaicaner. Kan dere gjette hvordan vi møttes? Tro det eller ei, men Jamaica var første stopp på turen til Susann og meg. Der møtte jeg Jerome! Jeg hadde aldri i mitt liv forestilt meg at jeg skulle møte noen på Jamaica, av alle steder! Å heller ikke på en Backpacking tur. Det viser bare hvor uforutsigbart livet er, og uansett hva man planlegger kan man ikke unngå skjebnen. 

Jerome og jeg har for det meste hatt ett vanskelig avstandsforhold. Det gikk 8-9 mnd fra vi møttes første gang til vi møttes igjen. Det høres kanskje veldig rart ut for de fleste, men av en eller annen grunn klarte vi ikke å gi slipp på hverandre. 26 Desember 2016, etter ca 9 mnd med telefonsamtaler, face-time og tekstmeldinger, dro jeg ned til Jamaica igjen for å møte Jerome. Der tilbragte vi 3 uker sammen før jeg reiste tilbake til kalde Norge. Vi hadde det kjempe fint sammen og jeg koste meg masse! Selv om vi kun hadde tilbragt ca 10 dager med hverandre før jeg så han igjen, føltes alt riktig. 

Ikke lenge etter at jeg kom hjem igjen søkte vi om turist visum til Jerome slik at han kunne komme og tilbringe sommeren 2017 her i Norge med meg, og møte familie og venner. Jeg møtte noe av hans familie selv da jeg var på Jamaica, nydelig gjeng! 
Han fikk søknaden innvilget og kom oppover til Norge i slutten av April. Her tilbragte vi hele 2 mnd sammen. I løpet av de to mnd rakk jeg å vise han litt av Norge, vi dro til Sverige, fant på masse rart og koste oss veldig. Vi giftet oss 27 Juni 2017, med min nærmeste familie og bestevenn. Det var ikke ett stort bryllup, heller ikke veldig tradisjonelt, men det var fint og ekte. Var veldig surrealistisk egentlig. Alt gikk så fort, og jeg hadde gitt beskjed til familie bare 10 dager før bryllupet at vi skulle gifte oss, så det kom nok som ett lite sjokk for alle, men de var veldig støttende og synes nok det var veldig koselig. 

22 Juli reiste Jerome tilbake til Jamaica. Veldig, veldig trist. Forestill deg mannen du elsker reiser fra deg og du vet ikke hvor lang tid det tar før dere skal se hverandre igjen! På toppen av det hele, avstandsforhold er IKKE lett, det kan jeg bare skrive under på. Men så lenge begge parter er 100% dedikert, og står på samme side- funker det som regel helt fint. Vi har søkt om familiegjenforening og han fikk den heldigvis godkjent, så jeg er super happy! Eneste som gjenstår er visumet han må ha for å komme inn i Norge. Den prosessen er allerede i gang men den tar lengre tid enn hva vi forventet. Jeg har allerede bestilt flybillett til han 10 Oktober, men må nok endre den :( Uansett, så er det ikke lenge igjen til vi ser hverandre. Jeg gleder meg sykt mye! Når han kommer hit kan vi endelig starte livet våres sammen..

Jeg vil ikke skrive alt for detaljert, innlegget hadde blitt alt for langt. Men jeg er som dere sikkert har skjønt lykkelig, spent og utålmodig her jeg sitter og venter på min kjære <3 

P.S Vi lagde også en YouTube kanal sammen hvor vi vlogger og lager litt forskjellige videoer. Den er på engelsk, derfor jeg tenker og starte å blogge igjen her på norsk slik at jeg kan gi fra meg en norsk oppdatering i ny og ne. Blir nok ikke daglig blogging eller vlogging, men skal prøve mitt beste. Jeg har ikke vlogget så mye etter at Jerome reiste tilbake til Jamaica, men når han kommer tilbake skal vi starte igjen. Håper dere ønsker å følge oss på vår reise sammen, og bli en del av THE BAKER FAMILY!! SUBSCRIBE gjerne på kanalen vår, legg igjen kommentarer og lik. Dere er alle hjertelig velkomne! <3


Trykk HER for å komme til YouTube kanalen vår!

Faded

  • Skrevet 10.01.2016 klokka 13:05
  • Kategori: Musikk



xoxo

Skjerp dere!

Wow, jeg er helt sjokkert. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Først å fremst vil jeg bare si at sosiale medier skremmer meg. Vi er så avhengige av det at vi forvandles til monstre, no joke. Det er lettere å få tilgang til nyheter og saker fra hele verden, noe som igjen gjør det lettere for folk å dømme nasjonalt og internasjonalt om alt og ingenting.

Jeg har tenkt mye på dette de siste månedene på grunn av at det har vært så stort fokus på dette med flyktninger osv. Da dette var "hot" å snakke om i 2015, fikk jeg se sanne sider av mange kjente og ukjente, som jeg ikke likte. Før var jeg aldri "fan" av å lese kommentarer på nyhets innlegg og andre delte artikler på Facebook o.l, men det har blitt til en dårlig uvane nå, fordi jeg er rystet over hva folk kan finne på å få ut av seg i disse kommentarfeltene. Ikke minst VOKSNE mennesker! Det jeg leser er en form av håning, mobbing, bedrevitere som skal lære deg både det ene og det andre, og dytte sine personlige synspunkter og meninger, koste hva det koste vil, opp i ansiktet på deg. Det er så viktig for Ola og Kari Nordmann å få minnet oss alle på at janteloven eksisterer, og at "so and so" ikke har rett på ditt og datt, og at alle disse forskjellige hjernedøde blondinene av norske kjendiser og annet "pakk" kan dra til helvete og dø! Seriøst? Er det dette vi har kommet tili 2016? Hvor kommer alt dette hatet og sinnet fra? Hvor gikk det så galt? Er det fordi det er så lett i nåtid å få sagt hva man mener uten at man halshugges? Men hvorfor skal man mene så mye og halshugge andre selv?

Jeg får vondt i magen når jeg leser i kommentarfelt. Det er så mye ignoranse, hat, stygt og slemt prat at jeg bli rett og slett lei meg på menneskers vegne. Kommer de fra en så dårlig bakgrunn at de virkelig må ødelegge noen andre sin dag for å selv føle seg bedre? Hva skjer? Eier ikke folk skam lenger? Jeg har blitt lært at, har man ikke noe positivt eller konstruktivt å si på en pen måte trenger man ikke si noe i det hele tatt. Uheldigvis tenker ikke alle på den måten.. Så lurer man på hvorfor barn mobber...

Dette er brutalt folkens. Det er nok av mobbing, krig og negativitet ellers her i verden, kan man ikke bruke de sosiale fenomener til noe bra? Være gode forbilder? Greit at man kan dele meninger og ha diskusjoner hvor man ytrer meninger, men man trenger ikke alltid å sette ting på spissen, eller få andre til å føle seg dårlig bare fordi man skal få frem et poeng! Det er en stor forskjell på å bruke sin ytringsfrihet til noe fornuftig og å missbruke den på sånn ekkel og kvalm oppførsel.



Er det noe man overhode ikke liker, ignorer det. Det er ikke så vanskelig, jeg lover! Vil dere ha ett lite kurs i hvordan det gjøres? *Les innlegg - ha en mening - si den lavt til deg selv - scroll videre* Voila.. lynkurs i folkeskikk.

Jeg kom over ett innlegg TV2 Nyhetene delte på FB-siden deres om Sophie Elise og Robin som har gjort det slutt. Her var det ikke mange blide kommentarer for å si det sånn. Voksne og eldre mennesker som ikke interesserer seg i denne saken bare MÅ få sagt i kommentarfeltet at dette er noe faenskap som ikke burde legges ut, at folk ikke interesserer seg for sånne saker, det er urett at disse to får oppmerksomhet i media. "Tenker ikke TV2 på alle de andre bruddene og skilsmissene i Norge, hvorfor får ikke de oppmerksomhet?".. Seriøst? Tror de har mistet ett godt poeng, å det er at på FB finnes det alt fra 13-åringer og oppover som faktisk liker å få med seg litt sladder fra jevnaldrende jenter og ungdommer akkurat som de voksne liker artikler om, hva enn de måtte like! "The world does not revolve around one person, or one group of people!" Husk det...

Vi har alle lov til å mene forskjellige ting. Vi er alle forskjellige, men samtidig så like. Våre forskjeller betyr ikke at man må hate på hverandre, det gir mer mening at våre forskjeller skal lære hverandre, inspirere og få oss til å sette pris på at vi ikke er like, at vi alle har egne særpreg og bærer det med stolthet. Ikke negativitet, nedlatende ord og hat.. Hadde det vært mulig å fjerne alt av hat, på en eller annen måte, hadde jeg gjort det om jeg så måtte ofre meg selv. Verden går under på grunn av oss, menneskeligheten, kjærlighet dyreliv, klima.. Alt ødelegges av oss. Vi er ett korn i ett uendelig univers som ikke kan forklares. Vi er alle i samme båt. Kan vi ikke bare seile skuta i ro og fred? NEI tydeligvis ikke, det er alltid noen som skal ødelegge harmoni. Det finnes godhet i verden, da finnes det også ondskap, dessverre...


 

Jeg kunne skrevet om alt dette i flere timer, men tror jeg har fått frem det viktigste poenget mitt og jeg håper dere skjønner hva jeg mener. Hvis ikke går jeg i dybden og skriver ett mer utfyllende innlegg om akkurat dette med nettvett, for de av dere som ikke har skjønt det enda. 

Uansett om det gjelder hat i kommentarfelt, real life, rasisme, mobbing, uenigheter --- Spre alltid kjærlighet, glede og positivitet. Vær ydmyk. Er det noe i livet ditt du ikke er lykkelig med, finn ut hva det er og gjør endringer. Ett menneske som har ro og lykke i eget sinn, tar ikke hat ut mot andre...

 

xoxo

I overkant ivrig

Jeg burde egentlig sove, men jeg klarer ikke! Det er så spennende å søke på alle destinasjonene vi skal reise til, finne ut av hva vi kan gjøre, lage liste over hva jeg trenger osv. Tror jeg er i overkant ivrig på denne reisen, hadde det ikke vært for at jeg ikke har "backpacker" sekken min enda, hadde jeg allerede pakket ferdig... Jeg elsker å reise og hele prosessen med å pakke og planlegge er noe jeg elsker! Nå skal det sies at Susann minnet meg på hvor kort tid det er til vi reiser og det var da det gikk opp for meg at vi har jo ikke ordnet med Visum eller reiseforsikring enda (hvertfall jeg). Tar meg av alt dette denne uken så jeg slipper å stresse med det siden. Greit å ha alt i boks og planlagt!


 

Kjøpte meg en Ox Red Kånken sekk(kjøpt på Fjellreven i Karl Johan), Dark Grey pocket reiseveske og- travel wallet fra Fjellreven i dag. Bestillte de to sistnevnte på nett ettersom de ikke hadde fargen Dark grey i butikk. Gleder meg til vi nærmer oss turen og jeg har alt av utstyr så jeg kan begynne å pakke. Det er jo halve moroa synes nå jeg. BTW jeg bestilte Kånken sekken i 17', men har en MacBook som er 13'. Bør jeg bytte til en mindre sekk, eller er det greit å ha i 17' for å eventuelt få plass til andre nødvendigheter under reisen? Tror den sekken er 20L hvis jeg ikke tar helt feil, blir det for mye? Hvis noen har en mening eller ett svar på hva som lønner seg setter jeg pris på det.

(Beklager for dårlig bildekvalitet. Dere vet, Iphone atm)






Random... #SELFIEOFTHEDAY 


xoxo

Just go

"They say happiness is not a destination, it's a way of life. But if you believe the destination will bring happiness in to your life, don't wait, just go"

Endelig. I hele mitt liv har dette vært en drøm. En drøm jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle realisere men ante ikke når, hvordan eller med hvem. Noen ganger må man bare kaste seg ut over klippen og satse på at man lander trygt i vannet. Livet er for kort til å ikke kjenne vanndråper som siler ned over fjeset, smake saltvannet og kjenne solen tørke det vekk i varmen. Det er nå eller aldri tenkte jeg. Det å utsette har vært min "greie" så lenge jeg kan huske, men nå tok jeg endelig tak i meg selv og hva jeg ønsket fremtiden skulle bringe. Nå var det min tur til å hoppe ut i det. Jeg forberedte meg selv på at dette var en reise jeg skulle på alene ettersom mine nærmeste venner og bekjente hverken har tid, økonomi eller mulighet til å ta fri i tre måneder. Jeg forsøkte å forestille meg selv alene på tur. "Vil jeg klare det? Er jeg selvstendig nok?" Det var en skremmende tanke. Burde jeg virkelig la meg selv reise på en så stor og lang reise alene? Jeg vet jo egentlig at jeg kunne klare det fint, men jeg ville ha noen å dele opplevelsene med. Det var da jeg var så heldig å komme over Susann. Ei jente med samme reise-drømmer som meg. Jeg dro til Bergen, hun kom til Oslo. Slik har vi blitt bedre kjent. Vi kommer godt over ens, noe som er ett must dersom man skal ut å reise sammen. Så nå har jeg da en reisepartner og ser virkelig frem til å dele dette eventyret med Susann og ikke minst, bli bedre kjent. Ordentlig god-jinte! 


 
Amerika er destinasjonen, å vi flyr for det meste til stedene vi skal besøke, men fra San Francisco skal vi leie en Campervan og kjøre langst vestkysten. En hel måned på veien uten noen spesifikk plan før vi stanser i Las Vegas og blir i noen dager før vi avslutter det hele med to uker på Hawaii. ALOHA! 20 April sitter vi på flyet til...















Det er ubeskrivelig godt at det kom til nytte å være litt tøff, spontan og modig. Jeg bestemte meg i løpet av ett sekund, hadde jeg ikke gjort det og kontaktet Susann ville vi ikke ha sittet her med billetter til Amerika sammen.

xoxo

Galskap

  • Skrevet 01.01.2016 klokka 18:29
  • Kategori: Diverse

Jeg kan ikke være noe annet enn takknemlig for at jeg har en så stor og flott familie på både mamma og pappa sin side. Det å vokse opp med det beste (skal ikke lyve, men også det værste) av to verdener er absolutt noe jeg er takknemlig for og tenker på ganske ofte. Jeg er så heldig som har både libanesisk krydder og norske poteter i blodet. Julaften feirer jeg alltid med den norske familien min, og på nyttårsaften feirer jeg med den libanesiske og sånn har jeg egentlig fordelt disse dagene i mange år. Juleroen og nyttårs galskapen. 

Vi libanesere tar ikke lett på muligheten for å ha en god fest. Det skal sies! Slike sammenkomster byr alltid på drama, god spennende mat, muligheten for å gi totalt f* på dansegulvet, og om du tør og drite deg ut og danse "libanesisk" like there's no tomorrow, ja da er du festens midtpunkt. 

Jeg er så utrolig glad og stolt over å være halvt libaneser og halvt norsk. Jeg har to land, to kulturer, to språk, men ett hjerte. Jeg tror at det er grunnen til mitt åpne sinn og mangel på sterke fordommer mot mennesker og kulturer. En god miks av litt forskjellig galskap...



NYE 2015-2016, Godt nytt år! xoxo

Nytt år, nye eventyr

  • Skrevet 31.12.2015 klokka 03:39
  • Kategori: Diverse

Hei alle sammen. Er vel på tide at jeg offisielt melder meg inn i klubben igjen, hvilket betyr - JA jeg skal begynne å blogge så mye som mulig. Jeg føler at 2016 har mye å by på. Det får høres så klisje ut som det bare må, men jeg føler virkelig at 2016 er mitt år! Mitt år for opplevelser, jobbe med meg selv og min egen lykke. Jeg vil også meddele at jeg har kjøpt min aller første MacBook, ever. En PC/MacBook er jo obligatorisk dersom man vil blogge eller i mitt tilfelle, også drive med YouTube, så det er nok en god investering i å ha skaffet seg dette dersom jeg skal blogge og lage videoer :) 

Som sikkert ikke alle vet skal jeg på Backpacking i Amerika i april 2016 med ei venninne. Gleder meg noe helt vilt mye, og jeg kan ikke vente med å blogge/vlogge hele opplevelsen. Jeg har alltid drømt om en evig tur til Amerika (3mnd lol), og at jeg endelig skal få oppleve dette er helt sinnsykt for meg. Jeg har vært i USA før, men reisen varte bare i 10 dager. På de ti dagene rakk vi å cruise kjapt gjennom det beste av LA og en liten svipptur innom Las Vegas før vi måtte reise hjem igjen. En smakebit med andre ord - en smakebit så god at jeg bare MÅ tilbake.

Dersom dere ønsker å følge meg og mine opplevelser i fremtiden er dere mer enn velkommen til å lese bloggen min og titte innom YouTube kanalen min. Jeg skal selvfølgelig oppdatere begge disse platformene så mye som mulig utenom reisen så det er bare å stikke innom.

Håper dere alle har hatt en fantastisk jul med nære og kjære og at dere alle entrer det nye året med masse positiv energi og positive tanker!



Life´s what you make it.. xoxo

Inside out

  • Skrevet 29.09.2015 klokka 22:21
  • Kategori: Personlig

Det er ett tema jeg gjerne vil ta opp her. Det har vært mye snakk om dette i media det siste året og det påvirker oss alle nå mer enn noen gang. Hvorfor? Fordi vi alle har tilgang til slike nyheter og bilder uansett hvor vi er. Om det er på telefonen, tv, magasiner, plakater, på blogg, Instagram, Facebook. You name it! Det dukker opp over alt og det kan ikke over ses, kun takles. Kropps-press er temaet folkens. Jeg vil gjerne ta opp noen ting som engasjerer meg rundt dette. For de av dere som kjenner meg vet at jeg har slitt med vekten store deler av livet, og det har påvirket meg mentalt til den dag i dag. Når jeg er på Instagram og Facebook ser jeg ikke noe annet enn "Goals" -bilder av trente, tynne jenter, slim tea, waist training, juice og smoothie dietter. Det er inspirerende til en viss grad, men så blir man rett og slett dritt lei av å se dette over alt!

Jeg er 100% for å leve en sunn livsstil, trene og tenke på helsa, men er så lei av å få det dyttet inn med spade. For min del er det mer deprimerende enn motiverende. Ender opp med å sitte og deprimere over hva jeg ikke har. Det er teit, jeg vet det. Men når man konstant blir minnet på hva man ikke er, så blir det sånn. 

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har ett anstrengt forhold til trening og det å spise sunt. Det har blitt mer som en ting man tvinges til å gjøre, fordi det er inn og ikke fordi det forlenger livet. Jeg kan være ærlig og si at jeg ikke har ett sunt forhold til "slanking". Det første som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på det ordet er, sulte ihjel, slankepiller, slanke operasjon, avførings piller osv. Jeg leser slanketips over alt og jeg blir kvalm av bare overskriftene. Hvorfor kan ikke flere fronte livsstil endringer og et sunt forhold til trening og mat? Hvorfor må det alltid være den tynneste og den som spiser mest grønt som kommer på forsiden? Vi kommer jo i så mange former og fasonger med forskjellige bakgrunner og historier, så det hadde vært fint å kunne se litt variasjon...

Ok, nok klaging. Jeg vet at det er kun deg selv som kan endre ditt nåværende deg og at ting tar tid. Alt handler om å finne sin motivasjon og indre driv til å fortsette, men hvis ikke det mentale henger med så kommer man dessverre ikke langt. Man kan vær flink i 2-3 uker også blir man plutselig slått i bakken av tanker og følelser som løper løpsk. Det er derfor så viktig å ikke tenke at man er beseiret, men at man kun hadde ett lite nederlag, også komme seg på føttene igjen, ikke starte på nytt å tenke at de 2-3 ukene var forgjeves, men at man tar lærdom av det og holder seg sterkere neste gang. En ting jeg også har skjønt er at, det er de som sulter seg selv og kaster seg ut i smoothie, juice og shake dietter som ofte sprekker først. Rett og slett fordi man nekter seg selv å spise. 

Så på en måte har jeg skjønt hva som trengs. Hva jeg må gjøre for å komme dit jeg vil. Men det jæ**la hodet stopper meg gang på gang. Jeg er sykt dårlig til å holde på motivasjon, det er noe jeg må lære meg. Faktisk noe alle bør lære seg. For hvis man har ett ønske og en drøm, ikke la noen, ikke deg selv eller dårlige perioder stoppe deg fra å nå målet ditt. En fin og trent kropp er ingenting dersom du ikke er frisk mentalt, du kan se ut som en million dollar og føle deg som Shrek liksom. Så jobb med motivasjon, egen lykke innvendig, vær god mot mennesker, lær deg å elske deg selv og din personlighet, og er det noe på innsiden du også vil forbedre så gjør det! Ikke fordi mennesker oppmuntrer deg eller inspirerer deg, men fordi DU vil og du vil få ett bedre liv av det!

Ganske klisje, men når du stråler på innsiden vises det godt på utsiden! Det er faktisk sant, og det er noe jeg også må minne meg selv på. Hver... Dag...

 
 

Bare for å vise dere noe random bilder (som ikke har noe med saken å gjøre) og sende litt kjærlighet ♥

 

 

- Sarah 

It's OK not to be OK

  • Skrevet 28.09.2015 klokka 13:33
  • Kategori: Personlig

I det første innlegget jeg la ut her på bloggen skrev jeg ærlig og personlig hva jeg føler. Nå har jeg ingen problemer med at folk vet hva jeg føler fordi jeg vet jeg ikke er alene om disse følelsene, uansett hvor perfekt liv det virker som man har på Facebook eller Instagram så er realiteten at det kun er en fasade for våre ekte følelser. Du er en robot hvis du har det bra 24/7. Så real talk..

Det er ingen hemmelighet at vi mennesker ikke alltid har det bra. Når ble det egentlig ett tabu og snakke om dårlige følelser? Hvorfor forventes det at man skal svare "Jeg har det bra" når noen spør deg "Hvordan går det?". Skal vi måtte lyve om våre egne følelser for å ikke gjøre andre ukomfortable?

Mange av de som kjenner meg tenker sikkert at jeg er ei blid og lykkelig jente som alltid "har det bra", men det er ikke tilfelle. Jeg har også mine problemer med selvtillit, psykisk utmattelse og personlige problemer. Jeg snakker ikke nødvendigvis om det med mennesker, selv ikke mennesker som står meg nær engang. Jeg liker å holde ting for meg selv, fordi jeg får en følelse av at 1) folk egentlig ikke bryr seg eller 2) at de ikke vet hvordan de skal reagere dersom jeg ikke har det bra. Jeg vil spare dem for den ukomfortable følelsen. Ikke missforstå meg, jeg har familie og venner jeg kan snakke med som virkelig bryr seg, men det er ikke alltid like lett for andre mennesker å forstå andres smerter.

Folk må forstå at det er OK å ikke ha det bra. Det er mer enn greit at man føler seg nedenfor og sliter med diverse problemer. Det er vondt å måtte skjule at man ikke har det bra, over lengre tid. Til slutt så sprekker man. Mange tror at man bare er oppmerksomhets syk når man viser at man har det vondt, men det er helt feil. De som utstråler det at de er "oppmerksomhets syke" er kanskje de som trenger mest hjelp. Så gi alltid en hånd til de som ikke har det så greit, og husk at neste gang du spør noen om hvordan det går, er det like stor kjangs for at vedkommende svarer "dårlig" som "bra"..

 

- Sarah

Å akseptere seg selv

  • Skrevet 27.09.2015 klokka 21:11
  • Kategori: Personlig

Hvor skal jeg starte? Jeg føler at jeg har så mye på hjertet som må ut. Jeg har så mange følelser og tanker jeg ikke vet hvordan jeg skal sette ord på. De ligger på en måte på tungen og i fingertuppene, klar til å bli videreformidlet, men hverken hodet eller tungen klarer å formulere det på en bra nok måte...

Men vi prøver.. Først og fremst, velkommen til min blogg. Vi går rett på sak. Det er så mye jeg vil gjøre, det er så mye jeg vil si og så mye følelser som skal ut. Jeg har kommet til ett punkt i livet hvor jeg føler jeg har mistet tid. At tiden ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok, at ting skulle vært annerledes uten at jeg måtte jobbe for det. Er det bare jeg som sitter og føler det sånn? At alt er håpløst? Det er så mye som må gjøres, så mye som må endres og forbedres, og når jeg tenker på hvor mye tid man trenger, så får jeg panikk. Roma ble ikke bygget på en dag, og ingenting endrer seg over natten. Ikke for det bedre ihvertfall. Skal man ha det bra med seg selv og gjøre noe med livet så må man jo jobbe. Jobbe for å holde motet og motivasjonen oppe. Det er rart det der. Hvordan man må jobbe for alt man ønsker seg, hvor mye tid og energi man må legge i for at man selv skal ha det bra og være fornøyd, og at alt kan rase sammen på ett sekund. Alt man har jobbet og strebet etter ligger plutselig i fortiden, ett sekund siden -fortiden. Ting kan endre seg raskere enn lynet.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kommet til denne grensen som skiller mellom en mørk nåtid og en lys fremtid. Jeg har aldri klart å krysse den helt. Alltid så ender jeg opp rett bak. Der kan jeg stå i noen dager før jeg sakte men sikkert blir dratt tilbake. Det som er frustrerende er at jeg vet hva som må til for at jeg skal klare å krysse den grensa og komme meg over på den andre siden. Ikke det at gresset er grønnere der, men om jeg kommer meg ut av den mørke skogen jeg er i nå og går fremover kommer jeg kanskje til ett lys engang? Ett punkt i livet hvor jeg kan ha det bra med meg selv og endelig føle meg frisk. Ja jeg sa det, frisk. Jeg klarer ikke sette ord på hvordan "syk" jeg er akkurat nå. Men jeg føler meg ikke bra. Ikke fysisk, men psykisk. Det skjer så mye rundt oss om dagen, alt påvirker. Om det er en artikkel i en avis, på nett eller telefon, eller tv. Alt påvirker på en eller annen måte, og man kan liksom ikke ignorere det med mindre man flytter til ett øde og forlatt sted midt i skogen.  

I mitt tilfelle er det ikke nok med alt rundt meg som skjer i nåtid, fortid hjemsøker også, til og med mennesker. Fortiden fordi den får meg til å sitte å tenke på alt jeg kunne gjort annerledes, alt som har skjedd i livet som har påvirket meg og gjort meg til den jeg er i dag, på godt og vondt- og mennesker fordi de alltid klarer å skuffe, snu ryggen eller såre deg. Det er så mye og alt kommer på en gang!

Jeg vil jo bare ha det bra med meg selv. Jeg vet vi mennesker sliter, vi alle sliter. Vi glemmer oss selv oppi alt som skjer rundt oss. Derfor er det så viktig å huske at man må jobbe med seg selv. Hele tiden. Ikke bare i noen dager, uker eller måneder, men livet ut. Du skal jo kunne leve med deg selv for resten av ditt liv, og ville det ikke vært lettere hvis du var lykkelig og med tiden, akseptere den du er? 

Helt ærlig så har jeg så mye på hjernen at jeg føler at alt jeg sier blir en god blanding av galskap. Beklager hvis jeg gjentar meg selv eller ikke klarer å formidle ord på en måte dere alle forstår, men jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke sitter alene her i verden med disse følelsene og tankene, derfor vil jeg bruke denne bloggen til å dele tanker, inspirere og motivere på alle slags måter. Vi har alle noe å tilby, vi betyr alle like mye og vi har alle en grunn til at våre føtter er plantet på denne jorden. Vi må bare lære oss å akseptere oss selv og alt som skjer i livet der vi er nå for å bli lykkeligere. Når vi slutter å kjempe i mot alt det negative som skjer tror jeg vi også vil merke at livet faktisk kan bli lettere. Godta ting som det er nå og heller tenk positivt og jobbe mot det bedre. Det er jeg ihvertfall sikker på at jeg skal starte med fra nå av. Jobbe med meg selv, mine følelser og mitt selvbilde, så håper jeg og tror at alt annet jeg ønsker i livet skal komme lettere med tiden. Jeg tror det er derfor jeg har følelse av at alt står fast nå. I kjærligheten og livet generelt, fordi jeg ikke aksepterer og fordi jeg ikke jobber med meg selv først. Når jeg har gjort det, vil nok andre ting komme på løpende bånd...

 

- Sarah

Sarah Abouzelof


KONTAKT
sarahbornstedt@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits