Sarah Abouzelof

Mr & Mrs Baker

  • Skrevet 01.10.2017 klokka 13:58
  • Kategori: Personlig

Nå er det over ett år siden sist jeg la ut ett innlegg her på bloggen. Jeg har ikke vært så flink til å oppdatere, obviously.

Mye har skjedd siden den gang. Husker dere kanskje at jeg skulle på Backpacking? Jeg skulle jo blogge hele turen, men det ble det ingenting av. Jeg nøt hvert sekund av turen da, og det eneste sosiale mediet vi oppdaterte var en privat side vi hadde laget på Facebook, kun for venner og familie. Jeg kan jo kanskje fortelle litt om turen, for jeg sitter jo med så mange gode minner som jeg ikke har delt. Jeg har ikke engang vist familie og venner så mange bilder eller videoer fra turen. Helt ærlig så sitter jeg her nå og lurer på hvorfor ikke. Så kanskje jeg kan dele litt her på bloggen? Det blir i såfall i ett annet innlegg. 

I dette innlegget vil jeg heller fortelle litt om livet mitt generelt. Hvordan jeg har det, hva som har skjedd siden sist jeg blogget osv.
I skrivende stund sitter jeg hjemme hos mamma, i den nye ørelappstolen fra IKEA som vi kjøpte for noen dager siden. Macén er på fanget, TV´n er på, 24 timer detox i gang og en ring på fingeren. Ikke hvilken som helst ring, men en giftering!! Kall meg Mrs Baker! Eller, jeg har ikke offisielt byttet navn enda, men som dere sikkert skjønner- Ja, jeg er gift! Mannen min heter Jerome Baker, 21 år, Jamaicaner. Kan dere gjette hvordan vi møttes? Tro det eller ei, men Jamaica var første stopp på turen til Susann og meg. Der møtte jeg Jerome! Jeg hadde aldri i mitt liv forestilt meg at jeg skulle møte noen på Jamaica, av alle steder! Å heller ikke på en Backpacking tur. Det viser bare hvor uforutsigbart livet er, og uansett hva man planlegger kan man ikke unngå skjebnen. 

Jerome og jeg har for det meste hatt ett vanskelig avstandsforhold. Det gikk 8-9 mnd fra vi møttes første gang til vi møttes igjen. Det høres kanskje veldig rart ut for de fleste, men av en eller annen grunn klarte vi ikke å gi slipp på hverandre. 26 Desember 2016, etter ca 9 mnd med telefonsamtaler, face-time og tekstmeldinger, dro jeg ned til Jamaica igjen for å møte Jerome. Der tilbragte vi 3 uker sammen før jeg reiste tilbake til kalde Norge. Vi hadde det kjempe fint sammen og jeg koste meg masse! Selv om vi kun hadde tilbragt ca 10 dager med hverandre før jeg så han igjen, føltes alt riktig. 

Ikke lenge etter at jeg kom hjem igjen søkte vi om turist visum til Jerome slik at han kunne komme og tilbringe sommeren 2017 her i Norge med meg, og møte familie og venner. Jeg møtte noe av hans familie selv da jeg var på Jamaica, nydelig gjeng! 
Han fikk søknaden innvilget og kom oppover til Norge i slutten av April. Her tilbragte vi hele 2 mnd sammen. I løpet av de to mnd rakk jeg å vise han litt av Norge, vi dro til Sverige, fant på masse rart og koste oss veldig. Vi giftet oss 27 Juni 2017, med min nærmeste familie og bestevenn. Det var ikke ett stort bryllup, heller ikke veldig tradisjonelt, men det var fint og ekte. Var veldig surrealistisk egentlig. Alt gikk så fort, og jeg hadde gitt beskjed til familie bare 10 dager før bryllupet at vi skulle gifte oss, så det kom nok som ett lite sjokk for alle, men de var veldig støttende og synes nok det var veldig koselig. 

22 Juli reiste Jerome tilbake til Jamaica. Veldig, veldig trist. Forestill deg mannen du elsker reiser fra deg og du vet ikke hvor lang tid det tar før dere skal se hverandre igjen! På toppen av det hele, avstandsforhold er IKKE lett, det kan jeg bare skrive under på. Men så lenge begge parter er 100% dedikert, og står på samme side- funker det som regel helt fint. Vi har søkt om familiegjenforening og han fikk den heldigvis godkjent, så jeg er super happy! Eneste som gjenstår er visumet han må ha for å komme inn i Norge. Den prosessen er allerede i gang men den tar lengre tid enn hva vi forventet. Jeg har allerede bestilt flybillett til han 10 Oktober, men må nok endre den :( Uansett, så er det ikke lenge igjen til vi ser hverandre. Jeg gleder meg sykt mye! Når han kommer hit kan vi endelig starte livet våres sammen..

Jeg vil ikke skrive alt for detaljert, innlegget hadde blitt alt for langt. Men jeg er som dere sikkert har skjønt lykkelig, spent og utålmodig her jeg sitter og venter på min kjære <3 

P.S Vi lagde også en YouTube kanal sammen hvor vi vlogger og lager litt forskjellige videoer. Den er på engelsk, derfor jeg tenker og starte å blogge igjen her på norsk slik at jeg kan gi fra meg en norsk oppdatering i ny og ne. Blir nok ikke daglig blogging eller vlogging, men skal prøve mitt beste. Jeg har ikke vlogget så mye etter at Jerome reiste tilbake til Jamaica, men når han kommer tilbake skal vi starte igjen. Håper dere ønsker å følge oss på vår reise sammen, og bli en del av THE BAKER FAMILY!! SUBSCRIBE gjerne på kanalen vår, legg igjen kommentarer og lik. Dere er alle hjertelig velkomne! <3


Trykk HER for å komme til YouTube kanalen vår!

Inside out

  • Skrevet 29.09.2015 klokka 22:21
  • Kategori: Personlig

Det er ett tema jeg gjerne vil ta opp her. Det har vært mye snakk om dette i media det siste året og det påvirker oss alle nå mer enn noen gang. Hvorfor? Fordi vi alle har tilgang til slike nyheter og bilder uansett hvor vi er. Om det er på telefonen, tv, magasiner, plakater, på blogg, Instagram, Facebook. You name it! Det dukker opp over alt og det kan ikke over ses, kun takles. Kropps-press er temaet folkens. Jeg vil gjerne ta opp noen ting som engasjerer meg rundt dette. For de av dere som kjenner meg vet at jeg har slitt med vekten store deler av livet, og det har påvirket meg mentalt til den dag i dag. Når jeg er på Instagram og Facebook ser jeg ikke noe annet enn "Goals" -bilder av trente, tynne jenter, slim tea, waist training, juice og smoothie dietter. Det er inspirerende til en viss grad, men så blir man rett og slett dritt lei av å se dette over alt!

Jeg er 100% for å leve en sunn livsstil, trene og tenke på helsa, men er så lei av å få det dyttet inn med spade. For min del er det mer deprimerende enn motiverende. Ender opp med å sitte og deprimere over hva jeg ikke har. Det er teit, jeg vet det. Men når man konstant blir minnet på hva man ikke er, så blir det sånn. 

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har ett anstrengt forhold til trening og det å spise sunt. Det har blitt mer som en ting man tvinges til å gjøre, fordi det er inn og ikke fordi det forlenger livet. Jeg kan være ærlig og si at jeg ikke har ett sunt forhold til "slanking". Det første som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på det ordet er, sulte ihjel, slankepiller, slanke operasjon, avførings piller osv. Jeg leser slanketips over alt og jeg blir kvalm av bare overskriftene. Hvorfor kan ikke flere fronte livsstil endringer og et sunt forhold til trening og mat? Hvorfor må det alltid være den tynneste og den som spiser mest grønt som kommer på forsiden? Vi kommer jo i så mange former og fasonger med forskjellige bakgrunner og historier, så det hadde vært fint å kunne se litt variasjon...

Ok, nok klaging. Jeg vet at det er kun deg selv som kan endre ditt nåværende deg og at ting tar tid. Alt handler om å finne sin motivasjon og indre driv til å fortsette, men hvis ikke det mentale henger med så kommer man dessverre ikke langt. Man kan vær flink i 2-3 uker også blir man plutselig slått i bakken av tanker og følelser som løper løpsk. Det er derfor så viktig å ikke tenke at man er beseiret, men at man kun hadde ett lite nederlag, også komme seg på føttene igjen, ikke starte på nytt å tenke at de 2-3 ukene var forgjeves, men at man tar lærdom av det og holder seg sterkere neste gang. En ting jeg også har skjønt er at, det er de som sulter seg selv og kaster seg ut i smoothie, juice og shake dietter som ofte sprekker først. Rett og slett fordi man nekter seg selv å spise. 

Så på en måte har jeg skjønt hva som trengs. Hva jeg må gjøre for å komme dit jeg vil. Men det jæ**la hodet stopper meg gang på gang. Jeg er sykt dårlig til å holde på motivasjon, det er noe jeg må lære meg. Faktisk noe alle bør lære seg. For hvis man har ett ønske og en drøm, ikke la noen, ikke deg selv eller dårlige perioder stoppe deg fra å nå målet ditt. En fin og trent kropp er ingenting dersom du ikke er frisk mentalt, du kan se ut som en million dollar og føle deg som Shrek liksom. Så jobb med motivasjon, egen lykke innvendig, vær god mot mennesker, lær deg å elske deg selv og din personlighet, og er det noe på innsiden du også vil forbedre så gjør det! Ikke fordi mennesker oppmuntrer deg eller inspirerer deg, men fordi DU vil og du vil få ett bedre liv av det!

Ganske klisje, men når du stråler på innsiden vises det godt på utsiden! Det er faktisk sant, og det er noe jeg også må minne meg selv på. Hver... Dag...

 
 

Bare for å vise dere noe random bilder (som ikke har noe med saken å gjøre) og sende litt kjærlighet ♥

 

 

- Sarah 

It's OK not to be OK

  • Skrevet 28.09.2015 klokka 13:33
  • Kategori: Personlig

I det første innlegget jeg la ut her på bloggen skrev jeg ærlig og personlig hva jeg føler. Nå har jeg ingen problemer med at folk vet hva jeg føler fordi jeg vet jeg ikke er alene om disse følelsene, uansett hvor perfekt liv det virker som man har på Facebook eller Instagram så er realiteten at det kun er en fasade for våre ekte følelser. Du er en robot hvis du har det bra 24/7. Så real talk..

Det er ingen hemmelighet at vi mennesker ikke alltid har det bra. Når ble det egentlig ett tabu og snakke om dårlige følelser? Hvorfor forventes det at man skal svare "Jeg har det bra" når noen spør deg "Hvordan går det?". Skal vi måtte lyve om våre egne følelser for å ikke gjøre andre ukomfortable?

Mange av de som kjenner meg tenker sikkert at jeg er ei blid og lykkelig jente som alltid "har det bra", men det er ikke tilfelle. Jeg har også mine problemer med selvtillit, psykisk utmattelse og personlige problemer. Jeg snakker ikke nødvendigvis om det med mennesker, selv ikke mennesker som står meg nær engang. Jeg liker å holde ting for meg selv, fordi jeg får en følelse av at 1) folk egentlig ikke bryr seg eller 2) at de ikke vet hvordan de skal reagere dersom jeg ikke har det bra. Jeg vil spare dem for den ukomfortable følelsen. Ikke missforstå meg, jeg har familie og venner jeg kan snakke med som virkelig bryr seg, men det er ikke alltid like lett for andre mennesker å forstå andres smerter.

Folk må forstå at det er OK å ikke ha det bra. Det er mer enn greit at man føler seg nedenfor og sliter med diverse problemer. Det er vondt å måtte skjule at man ikke har det bra, over lengre tid. Til slutt så sprekker man. Mange tror at man bare er oppmerksomhets syk når man viser at man har det vondt, men det er helt feil. De som utstråler det at de er "oppmerksomhets syke" er kanskje de som trenger mest hjelp. Så gi alltid en hånd til de som ikke har det så greit, og husk at neste gang du spør noen om hvordan det går, er det like stor kjangs for at vedkommende svarer "dårlig" som "bra"..

 

- Sarah

Å akseptere seg selv

  • Skrevet 27.09.2015 klokka 21:11
  • Kategori: Personlig

Hvor skal jeg starte? Jeg føler at jeg har så mye på hjertet som må ut. Jeg har så mange følelser og tanker jeg ikke vet hvordan jeg skal sette ord på. De ligger på en måte på tungen og i fingertuppene, klar til å bli videreformidlet, men hverken hodet eller tungen klarer å formulere det på en bra nok måte...

Men vi prøver.. Først og fremst, velkommen til min blogg. Vi går rett på sak. Det er så mye jeg vil gjøre, det er så mye jeg vil si og så mye følelser som skal ut. Jeg har kommet til ett punkt i livet hvor jeg føler jeg har mistet tid. At tiden ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok, at ting skulle vært annerledes uten at jeg måtte jobbe for det. Er det bare jeg som sitter og føler det sånn? At alt er håpløst? Det er så mye som må gjøres, så mye som må endres og forbedres, og når jeg tenker på hvor mye tid man trenger, så får jeg panikk. Roma ble ikke bygget på en dag, og ingenting endrer seg over natten. Ikke for det bedre ihvertfall. Skal man ha det bra med seg selv og gjøre noe med livet så må man jo jobbe. Jobbe for å holde motet og motivasjonen oppe. Det er rart det der. Hvordan man må jobbe for alt man ønsker seg, hvor mye tid og energi man må legge i for at man selv skal ha det bra og være fornøyd, og at alt kan rase sammen på ett sekund. Alt man har jobbet og strebet etter ligger plutselig i fortiden, ett sekund siden -fortiden. Ting kan endre seg raskere enn lynet.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kommet til denne grensen som skiller mellom en mørk nåtid og en lys fremtid. Jeg har aldri klart å krysse den helt. Alltid så ender jeg opp rett bak. Der kan jeg stå i noen dager før jeg sakte men sikkert blir dratt tilbake. Det som er frustrerende er at jeg vet hva som må til for at jeg skal klare å krysse den grensa og komme meg over på den andre siden. Ikke det at gresset er grønnere der, men om jeg kommer meg ut av den mørke skogen jeg er i nå og går fremover kommer jeg kanskje til ett lys engang? Ett punkt i livet hvor jeg kan ha det bra med meg selv og endelig føle meg frisk. Ja jeg sa det, frisk. Jeg klarer ikke sette ord på hvordan "syk" jeg er akkurat nå. Men jeg føler meg ikke bra. Ikke fysisk, men psykisk. Det skjer så mye rundt oss om dagen, alt påvirker. Om det er en artikkel i en avis, på nett eller telefon, eller tv. Alt påvirker på en eller annen måte, og man kan liksom ikke ignorere det med mindre man flytter til ett øde og forlatt sted midt i skogen.  

I mitt tilfelle er det ikke nok med alt rundt meg som skjer i nåtid, fortid hjemsøker også, til og med mennesker. Fortiden fordi den får meg til å sitte å tenke på alt jeg kunne gjort annerledes, alt som har skjedd i livet som har påvirket meg og gjort meg til den jeg er i dag, på godt og vondt- og mennesker fordi de alltid klarer å skuffe, snu ryggen eller såre deg. Det er så mye og alt kommer på en gang!

Jeg vil jo bare ha det bra med meg selv. Jeg vet vi mennesker sliter, vi alle sliter. Vi glemmer oss selv oppi alt som skjer rundt oss. Derfor er det så viktig å huske at man må jobbe med seg selv. Hele tiden. Ikke bare i noen dager, uker eller måneder, men livet ut. Du skal jo kunne leve med deg selv for resten av ditt liv, og ville det ikke vært lettere hvis du var lykkelig og med tiden, akseptere den du er? 

Helt ærlig så har jeg så mye på hjernen at jeg føler at alt jeg sier blir en god blanding av galskap. Beklager hvis jeg gjentar meg selv eller ikke klarer å formidle ord på en måte dere alle forstår, men jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke sitter alene her i verden med disse følelsene og tankene, derfor vil jeg bruke denne bloggen til å dele tanker, inspirere og motivere på alle slags måter. Vi har alle noe å tilby, vi betyr alle like mye og vi har alle en grunn til at våre føtter er plantet på denne jorden. Vi må bare lære oss å akseptere oss selv og alt som skjer i livet der vi er nå for å bli lykkeligere. Når vi slutter å kjempe i mot alt det negative som skjer tror jeg vi også vil merke at livet faktisk kan bli lettere. Godta ting som det er nå og heller tenk positivt og jobbe mot det bedre. Det er jeg ihvertfall sikker på at jeg skal starte med fra nå av. Jobbe med meg selv, mine følelser og mitt selvbilde, så håper jeg og tror at alt annet jeg ønsker i livet skal komme lettere med tiden. Jeg tror det er derfor jeg har følelse av at alt står fast nå. I kjærligheten og livet generelt, fordi jeg ikke aksepterer og fordi jeg ikke jobber med meg selv først. Når jeg har gjort det, vil nok andre ting komme på løpende bånd...

 

- Sarah

Sarah Abouzelof


KONTAKT
sarahbornstedt@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits